Den egyptiske bomben

Daglig passerer 800 000 fat med arabisk olje gjennom
Suez-kanalen

Helt siden den store Guiseppe Verdi sto i Kairo og dirigerte sin spesialskrevne opera om prinsesse Aida i 1871, har Europas samferdsel og handel hatt en spesiell grunn til å se mot Egypt. For å slippe unna en annen opera-helt, Den Flygende Hollender, var det et par år tidligere blitt mulig å forkorte reiseveien mellom Asia og Europa betraktelig, gjennom den 160 kilometer lange Suez-kanalen.

Det var lenge rolig i Egypt etter den arabiske våren, da president Mobarak ble styrtet. Mohamad Morsi, vant knepent det demokratiske valget som representant for Freedom & Justice Party, en politisk del av Det Muslimske Brorskap. Den som trodde dette skulle lede til varig fred i landet tok feil, for uroen har igjen blomstret opp, enda verre og villere enn det var i første runde.

Det er sterke krefter i sving i Egypt, og frontene står mellom Hæren og Det Muslimske Brorskap. Hæren støttes av minoritetsreligioner og liberalere, og de kontrollerer den viktige Suez-kanalen.

Suez-kanalen driftes av selskapet Suez Canal Authority, som har et vakkert hovedkvarter i britisk kolonistil langs kanalen i byen Ismailia.

Bygningen som tilhører Suez Canal Authority

Ironisk nok er dette den samme byen der det Muslimske brorskapet ble opprettet i 1928.

Vi skal ikke spekulere i angrepsmål for hærstyrkene, men det er et faktum at mange skjelver i buksene når de tenker på hva som kan skje dersom Suez Canal Authority ikke lenger klarer å vedlikeholde kanalen, eller hvis kanalen okkuperes. Oljeprisen på Brent-olje (nordsjøolje) har allerede steget betraktelig som en konsekvens. Daglig passerer 800 000 fat med arabiske olje gjennom kanalen, og dette vil få en lang omvei rundt Kappet, med påfølgende høyere fraktrate, om en blokkade skulle være et faktum.

Kanalen har vært blokkert tidligere, f.eks ved Suez-krisen i 1956. Det er ikke umulig at det kan skje igjen.

Riskosport #5: Å eie en Stradivarius

Antonio Stradivari, slik han kunne ha sett ut

Det er ingen musikkinstrumenter som er like sagnomsuste og verdifulle enn en Stradivarius. Den italienske fiolinmakeren Antonio Stradivari fra Cremona må ha vært tidenes håndverker, for selv etter 300 år er hans kunstferdige fioliner med verdens beste fiolinlyd, fremdeles i stand til å fremkalle tårer hos fiolinister og tilhørere.

Det er selvsagt en Stradivarius som var inspirasjonen til den vakre filmen "Den røde fiolinen", som i 1998 skildret hvordan menneskenes tragedie var knyttet til musikken fra instrumentet. Den "ekte" inspiratoren er den røde fiolinen Red Mendelssohn, som eies av etterkommerne av komponisten Felix Mendelssohn.

Fiolinen Ole Bull, bygget av Antonio
Stradivarius i 1687

En rekke kjente fiolinister eier eller låner en Stradivarius. Ofte får konsertmesteren i kjente orkestre lov til å disponere en slik verdigjenstand, slik som f.eks vår egen Elise Båtnes, som er konsertmester i Oslo Filharmoniske Orkester. Hvilket betyr at jeg har SETT en Stradivarius. Jippi.... Elise spiller på fiolinen Arditi, bygget i 1689.

Ole Bull ikke bare eide en Stradivarius, han har fått en oppkalt etter seg. Stradivariusen Ole Bull er i dag utstilt i Smithsonian museet for Amerikansk historie i Washington DC som en del av såkalte Axelrod kvartetten, bestående av 4 Stradivarius instrumenter.

Andre kjente eiere av en Strad er Anne Sofie Mutter, Joshua Bell, Frits Kreisler, Itzhak Perlman, Nicolo Paganini, Nigel Kennedy og Barbara Penny.

Med en prislapp på inntil 100 millioner kroner, sier det seg selv at en Stradivarius er et yndet mål for vinningsforbrytere. Rekorden for salg av en Stradivarius tilhører Lady Blunt, en fiolin som er i tilnærmet original stand, kanskje best bevart av alle Strad'er, da den for det meste har vært eid av samlere og ikke blitt spilt på. Damen ble solgt på auksjon i London for 9,8 millioner britiske pund i 2009. Kjøperen var Nippon Music Federation, som er soleklart det selskapet som eier flest slike fioliner.

Min-Jim Kym, som mistet sin kjære
Strad i 2010, men fikk den igjen 3 år senere

I filmen "Den røde fiolinen" er det en gruppe sigøynere som graver opp en grav for å få tak i fiolinen. I virkeligheten er et helt dusin av Stradivariuser enten stjålet og borte, eller stjålet og gjenfunnet. Faktisk er det eksempel på at en fiolinist som fikk låne en Strad, glemte den på taket av bilen sin en dag han kjørte til øvelse! En heldig finner fant den senere i veikanten på motorveien!

Den siste kjente slik historie, er historien om den koreanske fiolinisten Min-Jim Kym, som en dag i 2010 satt på en kaffebar utenfor Euston stasjon, da hennes Stradivarius, som hun eide selv, ble stjålet. Fiolinen har ikke noe offisielt kallenavn, men ble bygget i 1696. Tre år etterpå, nå i sommer, klarte britisk politi å spore opp fiolinen hos en kjeltring, og den koranske damen fikk hjertebarnet sitt tilbake.

En kjapt søk på Min-Jim Kym i Spotify gir meg flere innspillinger med den unge damen, bla Sarasantes Carmen fantasia, som nå ligger i min spilleliste "Klassiske Favoritter". Tonene fra denne innspillingen nytes med andakt, når man kjenner den spesielle historien til hennes instrument.

Farlige planoverganger - offentlig og privat ansvarsfraskrivelse?

Planovergang i Hallenskog; Sikret med bom, men
plasseringen av Andreaskorsene er ikke i henhold
til regelverk. Legg merke til ny asfalt på veien.

Da jeg var ung og leste Hardy-guttene, hendte det ikke rent sjeldent at skurkene forsvant over planoverganger rett før toget kom, og de unge heltene ble sittende og vente til det lange toget hadde passert.

I sommer kjøpte jeg meg ny sykkel, og har følgelig fått en ny sykkeltrase til jobben. Den går langs Spikkestadbanen fra Røyken til Heggedal. Her, over en strekning på 3 kilometer, krysser den offentlige veien jernbanen 2 ganger. Av de ca. 350 planovergangene på offentlig vei i Norge, så er 1,5% av dem her på denne korte strekningen. Og jeg må krysse begge to for å komme på jobb.

I tillegg finnes det 10 ganger så mange planoverganger på private veier, over 3400 av dem. Når Jernbaneverket er ute i media og forteller om hvor mange planoverganger de har fjernet, så er det stort sett de offentlige veiene som legges om, over eller under. Hva skjer så med de private veiene?

Planovergang på privat vei, uten fungerende sikring

I dag tidlig sto jeg ved Spikkestadbanen ved en slik privat vei med planovergang. En falleverdig port, og et lite gult skilt er eneste varsel om at man her beveger seg ut på et farlig område. Mens jeg sto der og tok bilde, så fløytet toget, og i løpet av et øyeblikk for det forbi i stor fart.

Det er overraskende at av landets 3400 private planoverganger, så er 3200 av dem lik denne, uten sikring eller med en enkel grind. At grinden holdt på å falle av henglsene gjorde ikke inntrykket bedre.

Jeg sammenlikner dette med kravene som stilles til byggherrer som skal sikre bygget og byggegropen sin omhyggelig. Her vanker det bøter for de som ikke sikrer etter forskriftene. Hvorfor er det ikke en slik praksis for private planoverganger? Eieren av veien burde være pålagt å sikre overgangen forsvarlig, slik at ingen uaktsomt kommer seg ut på toglinjen. Slike overganger er alle potensielle dødsfeller, og grunneiere med slike overganger, hva er deres ansvar?

Og der kom toget i full fart!

Heller ikke de offentlige overgangene ser ut til å være i orden på strekningen. Forskriften sier at Andreaskorset som markerer planovergangen skal plasseres helt inntil overgangen. Ved overgangen i Hallenskog var korset godt gjemt inne i et tre 20 meter unna. I den andre retningen svinger veien før man finner det røde og hvite korset.

Overgangen i Heggedal derimot var godt markert og godt synlig. Denne er derimot svært trafikkert med buss, tungtransport og biltrafikk, og burde basert på mengden trafikk vært vurdert som nødvendig for fjerning. Spesielt siden det er brukt mange midler på utbedring av den poplære togstasjonen her i Asker-bygda de siste årene.

Kommunen har nylig brukt midler på ny asfaltering av veien mellom Midtbygda og Hallenskog. Det legges opp til økt boligutvikling i nærheten, og en forbedret vei gjør at gjennomgangstrafikken på denne snarveien mellom Røyken og Asker vil øke. Her sykler også de fleste pendlere på to hjul, slik som meg. Det er betenkelig at en så uryddig overgang som i Hallenskog ikke kommer på kartet over prioriterte planoverganger, og kommunen burde i det minste sørge for korrekt varsling og sikring av overgangen.

På landsbasis er det 42 offentlige planoverganger som mangler sikring, noe vi finner svært betenkelig. Jernbaneverket skjuler seg antagelig bak statistikken som viser at antallet ulykker er svært lavt i forhold til antall overganger. Faktum er at det skjer dødsulykker hvert år med planoverganger, og det burde derfor finnes et minstekrav for planoverganger på offentlig vei.

Planovergangen ved Spikkestadbanen i Heggedal. Dette er en svært
trafikkert vei og overgangen burde vært fjernet i sammenheng med
moderniseringen av stasjonen like til venstre utenfor bildet.

Bakgrunnsstoff og kilder:
Landets farligste planoverganger
http://www.nrk.no/trondelag/landets-farligste-planoverganger-1.7668550

Kollisjon med tog på planovergang
http://www.aftenposten.no/nyheter/Tog-kolliderte-med-personbil-i-Ostfold-7269058.html#.UgoJ2ZLRiSo

Trafikksikkerhetshåndboken kapittel 3.21: Sikring av planoverganger
http://tsh.toi.no/?22268

Turer i skogen er livsfarlig

Skogsflått er verstingen av insektene

Turer i skog og mark, verdens dårligste linje fra ensomme voksnes kontaktannonser, men også en av de største friheter vi har i landet vårt. Retten til å fritt kunne ferdes i skog og utmark, retten til å puste inn frisk og ren luft uten skadelige gasser fra bileksos, fyringsovner og industri.

Men, det viser seg jo at også en slik aktivitet er livsfarlig!

Fluer
De svarte klumpete insektene er mer irriterende enn farlige til vanlig. Men, fluer er et eldgammelt symbol på sykdom og død, noe vi kjenner fra ekle scener i kriminalfilmer, der fluelarver yngler i kroppene til offerne. Fluer yngler i møkk, setter seg på maten din, og er bærere av flere farlige sykdommer som tyfus, kolera og dysenteri. Den beryktede tse-tse fluen er ikke uten grunn nevnt i de fleste historiebøker.
Noen sommerdager kan flueplagen være så intens også i Norge at det totalt ødelegger opplevelsen av naturen.

Mygg
I motsetning til fluen, som ikke lenger er den samme trussel som før, så er myggen bærer av en sykdom som mange mennesker blir smittet av hvert år, malaria.
Myggen svermer fritt og voldsomt over store deler av Norge, særlig på steder med litt fuktighet så milliarder av larver kan klekkes.
Myggen er blodsuger, og setter seg på huden din, stikker den ekle snabelen inn og sprøyter antikoagulerende middel inn i blodet ditt. Deretter tømmer hun deg for masse deilig blod.
Noe som er like ittiterende som kløen, er lyden av myggen når du har lagt deg i teltet. Summingen kan gjøre en mann sinnsyk, og få damer til å flykte hjem til kjøleskapet.

Klegg
Klegger er store fluer som også suger blod. Den er mer brutal enn myggen, og den skjærer rifter i huden din for å få tilgang til proteinene i blodet ditt. Kleggene er gode flygere, er raske og beveger seg over store avstander. Den drister seg også helt åpenlyst ut midt på dagen. Den takler altså både litt vind og sol.
Kleggen er også smittebærer, den kan bringe med seg farlige sykdommer som miltbrann og harepest.

Hjortelusflue, hissig tass med sterke bein

Knott
Knotten er små mygger, og er veldig irriterende. Noen ganger må du slåss deg gjennom svermer av små sorte prikker som suser rundt hodet ditt. Men, så veldig farlige er de ikke.

Hjortelusflue
Dette er en hissig tass, som gjerne angriper husdyr, og også mennesker. Enkelte husdyrbeiter i litt høyere strøk har fått navn som Skrikeplassen eller Skrikevollen, etter de lydene kuene lager når de plages forferdelig av denne parasitten.
Hjortelusflua setter seg gjerne i nakken din, har sterke bein så du ikke klarer å riste den løs, og den etterlater seg kutt i huden og voldsom løe

Flått
Dette er verstingen av alle blodsugende insekter. Den forekommer i flere arter, og det er Skogsflått som er den vanligste. Dessverre er det også denne som er bærer med seg farlig smitte, ved at den kan overføre smitte fra dyr til mennesker.
Borreleose er ille nok i seg selv, men er bare en av flere sykdommer man kan pådra seg ved flåttbitt. Borrelelia bakterer invaderer nervesystemet ditt og kan gi deg lammelser og muskelsvikt. Sykdommen er så ekkel, at ikke engang legestanden er enige om hvordan den skal behandles. Bare spør tøffingen Lars Monsen om det. På grunn av dette er flått nå klassifisert som en samfunnsøkonomisk risiko!
Flått kan også gi sykdommene encefallitt (malarialignende) og anaplasmose (muskelsmerter og feber).
Man finner flått over store deler av Norge, gjerne i områder med tett kratt og i områder med mye einerbusker.
Får du en på deg, så anbefaler man at du kniper rundt flåtten og vrir den løs fra såret så snart som mulig.

Huggorm
Huggormen er det dyret vi normalt sett er mest redd for i skogen, og er grunnen til at de fleste velger å gå med gummistøvler i skogen. Vi er ikke redd for å bli våte på beina, men vi er redde for den sinte huggormen.

Huggormen med sitt karakteristiske sikksakk mønster

Dette er den eneste av våre tre slangearter som er giftig. Den har kraftige hoggtenner, og ligger ofte på solrike områder og koser seg i sola om våren og sommeren. Den er ikke agressiv, men må den forsvare seg, så biter den deg og sprøyter kanskje inn gift hvis den er redd nok.
Blir du bitt av huggorm, så oppsøk lege, for det finnes tilfeller der folk dør av giften.

Blodigle
Blodigle er et ledddyr som lever i næringsrike vann i Norge. Den høres skumlere ut enn den er, selv om den lever av å drikke blodet ditt. Den har kraftige nok kjever til å bite seg gjennom huden. Blodigler har blitt brukt i århundrer i folkemedisinen, til årelating, og det er ikke engang sikkert at dette er et naturlig dyr i Norge.
Blir du bitt av en blodigle, vil den etterlate et Y-formet sår i huden din.

Hvor farlig er det egentlig å gå tur i skogen?
For å besvare dette spørsmålet, har vi funnet frem en artikkel utgitt av Legeforeningen i 2009, som sier noe om infeksjonsfare hos orienteringsløpere. Disse idrettsutøverne lever jo av å løpe rundt i skogen, gjerne utenfor alt som heter stier og tvers gjennom lyng og kratt.

Ikke overraskende er det flåtten som får skylden for det meste. Av denne grunn er det et påbud om heldekkende klær for orienteringsløpere. Det er ikke altså bare fordi man ikke skal skrape seg opp på kvister og busker og lyng.

Å gå tur i skogen er nydelig, men pass opp for flått!

Vi siterer fra artikkelen:

Forebyggene tiltak mot flåttbitt er viktig for alle som ferdes i skog og mark i områder der det er mye flått. Tildekking av bar hud og bruk av myggmidler på klærne anbefales. Etter turen bør man kontrollere at man ikke har flått på kroppen, eventuelle slike bør raskest mulig fjernes med pinsett eller neglene.

Ved skogflåttencefalitt, derimot, kan sykdomsutviklingen i liten grad påvirkes av behandling. Forebyggende tiltak, som vaksinering av dem som bor i risikoområder, er derfor viktig. Nylig har Folkehelseinstituttet anbefalt vaksinering av orienteringsløpere, skogsarbeidere og fotturister som ferdes i områder med stor utbredelse av infisert skogflått

Konklusjon
Det er mange slags rare kryp og skapninger som kan plage deg, bite deg og irritere deg, men det er spesielt flåtten du skal se opp for.

Og ja, det kan være livsfarlig å gå tur i skogen! Men det er mye mye farligere å kjøre bil......

Kilder:
Wikipedia
Artikkelen "Infeksjonsfare hos orienteringsløpere" av K. Hagen. DNL 2009
Link: 
http://tidsskriftet.no/article/1850458

Norge og tunneller - en skandalehistorie?

Lastebil i brann i Gudvangen tunnellen 5.08.2013
Bilde: Nrk.no

Gårdagens ulykke i Gudvangen-tunnellen er bare enda en sørgelig nyhet i debatten om sikkerhet i norske tunneller. Samtidig som nødetatene og eierne skriker om behov for bevilgninger, så settes det bare til side omlag halvparten så mange midler som trenges.

Det finnes omtrent 1000 vegtunneller på riks- og fylkesveinettet i Norge, med en samlet lengde på omtrent 800 kilometer.Vedlikeholdet av disse tunnellene er dyrt, opp til 2,5 MNOK pr kilometer pr år for de mest trafikkerte vi har.

Statens vegvesen har regnet ut at behovet for drift og vedlikehold alene er på 800 MNOK pr år, samt et rehabiliterings- og oppgraderingsbehov på 2000 MNOK pr år. Dette er betydelig høyere enn det som er gjengitt i Nasjonal Transportplan, og viser i klare tall hva forfallet er i norske tunneller.

Ulykken i Gudvangtunnellen 5.08.2013
Igjen er det med lastebil det skjer! En semitrailer fra firmaet DSV, et stort internasjonalt fraktselskap, med polsk sjåfør, sto i full brann etter at motoren "eksploderte". Situasjonen som oppsto var kaotisk, og ikke alle kjøretøy klarte å kjøre for egen motor ut av tunnellen. Folk som seg ut på beina, fulle av røyk og sot og med pustebesvær. Så langt ser det ut til at ingen er alvorlig skadd, takket være god innsats fra redningspersonell (og litt flaks).

Bilde hentet fra vegvesenets skrytebrosjyre om
norske undersjøiske tunneller fra 2002

Prosjekt "moderne tunneller"
Statens vegvesen har et internt prosjekt, der en ny standard for veitunneller beskrives. Den nye standarden ser ut til å få betydelig mer sikkerhetsutstyr enn tidligere, noe som er veldig bra. MEN, det skinner tydelig gjennom i prosjektrapporten, at det er vedlikeholdskostnadene som har fokus. Risiko for storulykker og beredskap er ikke nevnt i rapporten i det hele tatt.

Digitalt nødnett
Selv om redningsarbeidet i Gudvangen gikk bra denne gang, så viste den litt av sårbarheten med overgangen til det digitale nødnettet. Redningsetatene i Hordaland og Sogn & Fjordane vil riktignok få sendere i de lengste tunnellene, men det finnes også mindre tunneller med stort ulykkespotensiale, såkalte særskilte brannobjekt, slik som Jernfjelltunnellen mellom Gulen og Masfjorden, som ikke vil få dekning etter omskiftingen.

Svakhetene med investeringen det nye digitale nødnettet dukker opp igjen og igjen, og selv om hensikten er god, så er det ikke bra at man ikke fullfører investeringen i større grad.

Hva bør forbedres?
Først og fremst mener vi at det er viktig å fortsette å ta tak i problematikken rundt trailere, spesielt de utenlandske som kommer hit uten tilstrekkelig utstyr, og uten å være tilstrekkelig vedlikeholdt. En sunn og frisk motor eksploderer ikke bare sånn helt tilfeldig inne i en lang tunnell.

• Alle utenlandske trailere bør gjennomgå en vedlikeholdssjekk på grensen, og er det ikke bra nok, så får de ikke lov å fortsette inn i Norge
• Alle utenlandske trailere bør utstyres med ID-brikker og GPS. Risikofylte passasjer kan da reguleres automatisk når brannobjektene nærmer seg. 

Så mener vi at prosjekt "Moderne tunneller" og tilhørende nye standarder for veiutbygging bør bli betydelig strengere i forhold til ulykkesrisko. RAMS prinsippet bør brukes til å klassifisere hvilke veistrekninger, tunneller og broer som skal ha det strengeste sikkerhetsutstyret. Rent konkret betyr det f.eks:

• Gamle kritiske veitunneller som Gudvangen må utbedres med oksygen-lommer
• Automatisk skilting av omkjøring for lastebiler med farefull last bør installeres
• E16 fra Fagernes til Voss bør vurderes stengt på dagtid for semitrailere

Satsingen på jernbane bør økes betraktelig, slik at mye av godstrafikken kan flyttes over på tog.

Skandale eller ikke?
Med tanke på veibygging i Norge, og utfordringene vi har med dette sammenliknet med andre land, skal vi være forsiktige med å kalle norske veier og tunneller for en skandale. MEN, vi er langt fra ferdig med debatten om hvor mye vi er villig til å investere for å kunne ferdes trygt på våre landeveier.

Vi er glade for at RAMS og ROS analyser i større grad blir brukt som beslutningsverktøy under planlegging og utbedring av veisystemet vårt, men til syvende og sist er pengebruken en politisk sak.

Som risikoanalytiker og samferdselsengasjert person, gir jeg min stemme til et parti som tar tak i disse utfordringene. Herved er oppfordringen gitt!


Kilder: 

• Nyhetsoppslag nrk.no
• Forslag til helhetslig strategi for Moderne Veitunneller, Statens vegvesen 2011