Rapporten - er det slutten eller begynnelsen??

Vi har med stor interesse fulgt med på presentasjonen av rapporten fra 22. juli kommisjonen. Innholdet og anbefalingene i denne rapporten skal vi ikke omtale, men vi synes den setter fingeren på noe som vi profesjonelle kvalitet og risk fagfolk møter hver dag i vår bransje.

Det er noe med kulturen, noe grunnleggende feil med hele måten måten vi forholder oss til fakta på. Det vil si, hvordan vi evner å ta inn over oss opplysninger, forstå konsekvensene av dem og deretter anstrenge oss det lille ekstra for å forhindre at det skjer igjen. Kort oppsummert og illustrert kan vi si at dersom vi anser er rapport for å være slutten, da er vi ute å kjøre!

Alexandra Bech Gjørv og hennes medarbeidere peker på at både Politi og andre offentlige instanser har mottatt rapporter om manglende sikkerhet, gjennomført risikoanalyser og laget planer, slik at alt formelt sett kan ha virket å være i orden. MEN, med holdnigen om at rapporten er slutten, så oppstår de store sikkerhetshullene ganske umiddelbart.

Det er ganske utrolig at det går an at man får informasjon om store usikkerheter, og dermed bli fornøyd med å sitte på denne informasjonen uten å utbedre det hele! Dette er ansvarsfraskrivelse, men dessverre så vanlig både i store og mindre sammenhenger. Rapporten er betraktet som slutten, og havner i arkiv B (skuffen til sjefen).

Norge er i et land som flyter i komfortsonen. Vi har fått for mye gratis. Når vi slurver med sikkerheten, så er vi reddet av at vi for det meste opplever at landet vårt er fredelig. Når vi ikke låser ytterdøra eller sykkelen, eller lar anleggsutstyr bli stående i en grøftekant til arbeidet gjenopptaes neste dag, så blir det ikke stjålet fordi vi for det meste er ærlige mennesker her i landet. Komfort-politikk på sitt beste.

22. juli rapporten bær være det endelige skuddet for baugen for komfort-politikken!

Breivik er ikke den første varselet. Vi har historier som:

* Arne Treholt - den betrodde politikeren som var litt for mye kompis med KGB
* Souhaila Andrawes - den palestinske kvinnelige flykapreren som ble løslatt of lever i frihet i Norge
* Mullah Krekar - arabisk terrorleder som nyter sitt gode liv i Norge
* NOKAS saken - der man visste at ranet ville komme, men gjorde ingenting

Å ta tak i de enkle tingene, mens det brenner under føttene. Å avsile myggen, men å sluke kamelen. De straffer folk for å kjøre i 100 i en 90-sone, men nøyer seg med å overvåke en terrorist kun i kontortiden. Å ta tak i vanskelige forhold kan man bare klare hvis man anser en rapport for å være begynnelsen. All informasjon man mottar bør være utgangspunkt for neste skritt. Forhåpentligvis er ikke 22. juli rapporten en ende, men en begynnelse.

Risikosport #3: Dansing med ulver

Grå ulv, Canis lupus

Alle har fått med seg at debatten om tamme eller ikke tamme ulver i dyrehagene rundt omkring. Årsaken er den tragiske hendelsen i Kolmården Djurpark, hvor jeg selv har vært og sett på ulvene, der en kvinnelig dyrepasser ble drept av ulvene hun skulle leke med.

Her er noen linker til norske aviser som skriver utdypende om saken:

Fra Langedrag, som kanskje har de mest kjente ulvene i Norge:
http://www.siste.no/Innenriks/article6111678.ece

Fra Polar ZOO, der listen over risikoreduserende tiltak listes opp:
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Ulvekyss-med-pepperspray-i-beredskap-6853157.html

Fra Namskogan familieparks rovdyrsenter, der ulvene er halvtamme:
http://www.namdalsavisa.no/Nyhet/article6112380.ece

Vår konklusjon er at det finnes ikke farligere ulver enn sosialiserte ulver. Dette er fordi man mister den naturlige skepsisen til et villdyr når den visstnok er "tam", samtidig som hendelsen i Sverige viser at slike ulver fremdeles har instinktene i behold.

Til slutt vil vi referere Norsk Institutt for Naturforvaltning sine råd om hva du bør gjøre dersom du møter agressive ulver:

Når du føler at ulven har stanset opp, trekk deg tilbake, sakte men sikkert, og hold øyekontakt med ulven. Om ulven ikke gir seg, kast gjenstander som stein mot den, og lag så mye bråk som mulig.

Angriper ulven – gjør motstand på alle mulige måter. Bruk tilgjengelig våpen som stein, kjepp eller kniv. Lek aldri at du er død – det nytter ikke med hundedyr. Hvis ulven angriper hunden, ikke prøv å skille dem. Gå heller til angrep på ulven med alle tilgjengelige våpen.

Ulver er intelligente dyr og har mange fellestrekk med hunder. En aggressiv ulv bør dermed behandles på samme måte som en aggressiv hund. Hvis en ulv oppfører seg aggressivt eller kommer nær deg uten

å vise tegn til redsel, bør du gjøre følgende:

• Gjør deg stor ved å holde opp armene og vifte med dem. Kroppsspråket bør være selvsikkert og dominant. Finn en kjepp for å understreke din autoritet og eventuelt bruke som våpen.
• Løp aldri fra en ulv. Det kan utløse ulvens predasjonsinstinkt. Det er bedre å gå mot den, og vise at du ikke er redd, men dominant. Hvis mulig, søk ly i en bygning, bil eller opp i et tre.

Prosjektlønnsomhet og billigste løsning

Yme plattformen, konseptet

En del av et prosjekts natur er at det gjennomføres kun den ene gangen. Større prosjekt gjentas sjeldent, mens mindre prosjekt som f.eks bygging av en standardisert enebolig gjentas med kun mindre variabler fra gang til gang. Svært få moderne eneboliger bygges nå on-site, de fleste er prekuttet eller prefabrikert etter maler hos leverandøren.

Det er derfor interessant å betrakte at de virkelig store prosjektene, der hvor variasjonene blir størst i kroner og øre, er de som også har størst risiko knyttet til seg. Forskning viser også at 9 av 10 megaprosjekter opplever budsjettsprekker (Flyvbjerg, Bruzelius og Rothengatter 2003). Å arbeide med prosjektlønnsomhet er derfor i stor grad en form for risikoarbeid, og som i alt annet risikoarbeid har det størst effekt å gjøre slike vurderinger i forkant av prosjektoppstart, og aller helst i konseptfasen av prosjektet.

Eksempler på megaprosjekter er byggingen av Yme plattformen, og jeg vil også trekke frem Oslofjordtunnellen som jeg tidligere har skrevet om på denne bloggen.

Prosjektlønnsomhet er IKKE det samme som å velge billigste løsning!! Mange oppdragsgivere virker å være hjernevasket på å skvise sine kontraktører på kostnad, men dette vil virke mot sin hensikt i de aller fleste tilfeller.

En vanlig tekst å finne i utlysningsteksten på offentlige anbud er "økonomisk mest fordelaktig". For mange betyr dette nettopp å finne den kvalifiserte tilbyder med lavest pris. Dette kan vi kalle for KOMFORT perspektivet, fordi det ikke kreves en bevisbyrde fra vedkommende som vurderer saken. Men, hva om vi ser prosjektet i et 30-50 års perspektiv? Hva om vi i regnestykket hadde lagt til ekstra kostnader knyttet til drift og vedlikehold i livsløpset?

God prosjektlønnsomhet får vi først ved å vurdere livsløpskostnader, samfunnsmessige gevinster, makrodrivere og konsekvenser av worst case scenarioer sammen med den direkte prosjektkostnaden.

Hovedproblemet med YME plattformen er valget av konseptløsning. Det ble valgt et såkalt MOPUstor konsept, Mobile Production Unit with Storage. Dette er en lagringstank direkte på havbunnen, 3 eller 4 tubulære legger og et plattform dekk som kan heises opp og ned på disse leggene. Denne løsningen er en såkalt fast-track og kostnadsbesparende løsning, men viste seg i YME tilfellet å ikke være tilstrekkelig robust til å takle værforholdene i Nordsjøen. Store bølger kan forårsake såkalt "ringing" i strukturen, vibrasjoner som over tid kan rive hele plattformen i filler.

Hovedproblemet med Oslofjord-tunnellen er at den ble designet med datidens tekniske krav, med forventninger om at den skulle vare langt inn i fremtiden. Resultatet er at den etter kun få års drift er utdatert for vanlig biltrafikk og stengt for tungtrafikk. Lokale politikere på begge siden av Oslofjorden begynner nå å snakke om at de vil ha en bro, eller i verste fall opprette fergetrafikk igjen.

Eurotunnel, konseptet

Felles for begge disse prosjektene at de kan kalles mislykkede megaprosjekter.

Hvorfor skjer dette stadig, at den billigste løsningen der og da blir betraktet som den beste? Fenomenet kalles på engelsk for "The winners curse", og både Eurotunnellen og Wembley stadion er havnet i denne kategorien prosjekter, der billigste tilbyder stakk av med jobben. Eurotunnellen ble kraftig forsinket, over 80% dyrere en budsjettert og har problemer med air-condition systemet. Wembley ble forsinket med 5 år, og 36% dyrere enn forventet.

Professor Jon Lereim ved Handelshøyskolen BI forklarer dette bl.a med inkompetente ledere med manglende erfaring til å se det vide perspektivet. Slike beslutningstakere vil finne det vanskelig å argumentere for andre løsninger enn den billigste. Mange juniorer i organisasjonen vegrer seg for å ta opp utfordringer med sine ledere, av frykt for å miste jobben eller bli upopulære "whistleblowers".

Mange prosjektorganisasjoner finner det vanskelig å involvere driftsorganisasjoner i planlegging av prosjekter. Dette skyldes at prosjektet har en tendens til å bli dyrere når drift involveres. Dyrere vil si, at den direkte prosjektkostnaden (CAPEX) vil stige. Men, i 30 - 50 års perspektivet er det ingen tvil om at prosjektet vil dra nytte av den erfaringen som senior ressurspersoner fra drifts- eller operativt miljø kan tilføre.

Antagelig var det stor overvekt av strukturingeniører som stemte imot MOPUstor konseptet.

Antagelig var det mange brannmenn som stemte imot enkeltløp i Oslofjordtunnellen.

Vi vil derfor anbefale at det på departmentsnivå opprettes risikoanalytikere eller styrking av tilsvarende funksjoner, med spesielt ansvar for megaprosjekter og deres livsløpskost i et samfunnsperspektiv innenfor departementenes respektive ansvarsområder. Denne funksjonen bør ikke være politisk, men stab og kunne rapportere direkte til øverste ledelse. Denne instansen bør håndtere alle megaprosjekter, om de er statlig finansiert eller ikke.